Del 1 av 10
Josefines gate 30 ligger vakkert til i det særpregede området Homansbyen, hvis første trinn ble utført i årene 1858-1890, med utspring i den gamle løkkeeiendommen Frihedssæde (Oscars gate 1b, revet 1967). Høyesterettsadvokat Peter Jacob Homan igangsatte sammen med overrettsprokurator Lars Rasch og sin yngre bror, advokat Henrik Homan, utbyggingen av denne egenartede villaforstaden nordvest for Slottet. Gjennom kjøpet av eiendommen Frydendal forlenget de sitt territorium ned til Uranienborgveien.
Den første bebyggelsen ble utført etter tegninger av arkitekt og stadskonduktør Georg Andreas Bull fra Bergen. De første villaene ble bygget som romantiske, eksotiske hus tilbaketrukket, på store, parkmessige eiendommer, etter engelsk forbilde. Senere ble flere utbyggere og arkitekter involvert, og med tiden rykket også storbyen nærmere. Dermed antok bebyggelsen en annen karakter. Bygningene rykket nærmere gaten, og ble større og mer muskuløse i uttrykket. Der de eldre bygningene i vesentlig grad er preget av ulike gotiske og romanske uttrykk, ser man for 1880-årenes hus en dreining mot nyrenessanse.
Etter 1890 var det meste av bydelen utbygget, og den senere utbyggingen foregikk mer tilfeldig og flekkvis. Den ubebyggede tomten i Josefines gate hadde lenge vært skilt ut som egen eiendom, men av uvisse årsaker ble den liggende som en tomtereserve. På eiendommen bakenfor, i Oscars gate 27, fikk Henrik Homan i 1864-65 oppført et standsmessig hus med to romslige leiligheter, bygget etter Georg Bulls tegninger. Homan bodde her til sin død anno 1900, og siden ble hans enke, skotske Wilhelmina Muter MacLean boende her. I 1915 solgte hun naboeiendommen i Josefines gate 30 til doktor Einar Fredrik Lindboe.
Del 2 av 10
Lindboe, som på den tiden var bosatt i St. Olavs gate 35, og hadde legekontor i Grensen 15, flyttet både bopel og praksis til Homansbyen, ettersom han ved fru Homans død i 1917 også kjøpte hennes hus. Dermed ble han nabo til sin egen klinikk.
2. juli 1915 ble det innsendt til Bygningschefen, Hans Jacob Sparre, en bygge-anmeldelse for en «Klinik m/kjælder og loftinnredning» på matrikkelnummer 30 Josefines gate, ved arkitekt Victor Nordan.
Byggverket beskrives som en privat klinikkbygning oppført i mur over tre etasjer med mansardtak tekket med glaserte taksten, med delvis innredning på loftet. Etasjeskillernes bjelkelag ble gjort ildsikre. Tre fjerdedeler av huset ble fundamentert direkte på fjell, og det resterende hviler på betongsøyler, ført ned til fast fjell. Fasaden skulle trekkes 6 meter tilbake fra gatens «nuværende gatelinje», og dermed følge gatens øvrige fasadelinjer. Gaten er senere blitt vesentlig bredere, og forhavene er vesentlig redusert. Fra innkjørselsportalen og vestibylen kom man til overlyssalen, som anføres å være en «centrallysgaard» med målene 6x10 meter, med dobbelt glasstak over første etasje.
Klinikken ble utstyrt med to trappeløp, begge ildfaste, og innlagte vannklosettanlegg med utløp i kloakken tilkoblet Distrikt II rensestation, Filipstad. Det ble angitt at det skulle oppføres balkonger på de innvendige fasadene. Disse skulle spesifiseres i en særskilt anmeldelse, men de kom ikke til utførelse. Byggearbeidene ble påbegynt medio august 1915, og huset var planlagt å innvies høsten 1916. Man ble imidlertid omkring et halvår forsinket.
Del 3 av 10
Klinikkbygningen ble oppført under ledelse av murmester Henrik August Christensen, mens snekkerarbeidet ble utført ved Brødrene Gjelstad. Malermester Frey sto for malerarbeidene, mens lysanlegg og annet elektrisk anlegg ble levert av AEG, og elevatoranlegg ble utført ved AS Standford mekaniske verksted. Alt av glassarbeider ble utført av glassmester Larsen, mens møblement og øvrig inventar ble innkjøpt fra Bernhard L. Mathiesen og Husfliden. Senger og utrustning kom fra Steen & Strøm, mens servise og lignende ble innkjøpt fra Glasmagasinet og Ingw. Nielsen. Fru Hildur Lindboe var sterkt delaktig i utvelgelsen av klinikkens praktiske og smakfulle utstyr, og en skål ledsaget av velfortjent ros fra doktor Ingebrigt Christian Lund Holm ble henne til del ved innvielsen i 1917.
Skal man tro samtidige beskrivelser, var den nye privatklinikken i Josefinegaten særdeles velkommen i en tid med vedvarende sykehusnød i Kristiania. Man beklaget seg over det rådende overbelegg hos samtlige sykehus og klinikker, og ventetiden for kirurgiske og medisinske pasienter var ikke til å utstå. De kommunale sykehusene drev på samme tid med utbedringer og utvidelser, men krigsårenes usikkerhet med hensyn til materialleveranser forsinket arbeidet betraktelig. Dermed var det gledelig at man lyktes med ferdigstillelsen av Dr. Lindboes klinikk i 1917, midt i denne vanskelige perioden. Klinikken hadde ved innvielsen 37 senger. I tillegg til staben skulle bygningen i alt ha en kapasitet på omkring 50 personer.
Beliggenheten ble betegnet som ideell – i et stille og samtidig sentralt strøk, med lett adkomst. Å anlegge et sykehus i et stillferdig villakvarter krever en særskilt nennsomhet, og klinikken ble omtalt i rosende ordelag for sin enkle og vakre stil, som en pryd for strøket. Huset ble gitt en privat og diskret karakter som passet godt inn i den omkringliggende bebyggelsen.
Del 4 av 10
Huset er riktig nok større enn den typiske Homansby-villa, men flere av de eldre nabohusene når samme gesimshøyde.Spesielt godt inntrykk gjorde den sentrale mottagelseshallen, i dens utførelse i marmor og hvitt, og med overlys gjennom glasstak. Salens smakfulle innredning, med hvite kurvmøbler og store palmegrupper i sentrum og i hjørnene, vakte oppsikt. Palmene må svært nylig ha blitt innkjøpt før åpningen, for i mars 1917 averterte Lindboe i Aftenposten etter stuekultiverte palmer i ulike størrelser.
I første etasje fant man, foruten telefonsentral, Lindboes eget kontor, legekontor og venteværelse, en poliklinisk operasjonsstue. På samme plan var det også kontorer, laboratorium, sykeværelser, rom for bestyrerinnen og den fastboende assistentlegen, samt en røntgenavdeling som ble bestyrt av doktor Marius Paus. Doktor Paus drev på sett og vis en halvselvstendig virksomhet fra bygningen. Allerede fra 1916, før klinikkens øvrige virksomhet var igangsatt, averterte Paus for sine tjenester i Josefines gate 30.
Sykeværelser fant man også i etasjene oppover i bygningen, flere med balkonger utenfor. De smale balkongene skulle akkurat kunne romme liggestoler. Værelsene ble utstyrt som ved byens øvrige klinikker, med tre ulike forpleininger. Ved den alminnelige forpleining var det fire senger per værelse, ved den bedre forpleining var det to til tre senger per værelse, og man hadde dessuten noen enkeltrom. De sistnevnte var utstyrt med egne telefonapparater, slik at pasientene kunne telefonere ut i byen fra sine egne senger. I alt fantes det 11 eneværelser, 14 med den bedre forpleining og 12 med alminnelig forpleining
Del 5 av 10
Værelsene ble beskrevet som vennlige, og holdt i lyse farver. Både sengene og det øvrige møblementet var hvitlakkert. På alle sykeværelsene var det montert fajanseservanter med varmt og kaldt vann. Værelsene var for det meste isolert fra hovedgangene ved små entreer med klesskap. Det fantes også fire ekstra godt isolerte eneværelser forbeholdt fødende. For å ivareta roen ved sykehuset ble det installert et signalsystem med kulørte lamper i sykesøstrenes vaktværelser. Dette gjorde at man ungikk tidligere ringesystemers uavlatelige støy. I korridorene var hjørnene avrundet for å avhjelpe transport av pasientsengene. Hjørnene er forblendet med hvitglaserte terrakottafliser.
Noe som vekket en viss oppmerksomhet var det sanitære anlegget, som i sin helhet ble levert av firmaet E. Sunde. Rør- og maskinbedriften E. Sunde ble grunnlagt i Kristiania i 1877, og er senere videreført under navnet Kongsberg Esco. Lindboes privatklinikk ble utrustet med fliskledte baderom med store fajansebadekar, vannklosetter, separate rom for bekkenskylling og egne varmeskap for oppbevaring av bekkener. I alle etasjer ble det innredet serveringskjøkkener som var innredet med varmeskap og gasskomfyrer, og som ble forsynt via en elektrisk matheis fra kjøkkenet i kjelleren. I kjelleren fantes foruten kjøkkenet et vaskeri, fyrrom, forrådskammer samt et tørke- og strykerom med elektrisk drevne maskiner, installert av Fredrik Jensen. Alle rom fikk radiatorer med varmtvannsoppvarming, med en separat kjele til oppvarming av operasjonsrommene.
Operasjonsrommene, to i tallet, ble lagt i bygningens tredje etasje, på hver sin side av et sterilisasjonsrom. De fikk både overlys og direkte lys. Alle de tilhørende instrumenter og apparater var av de mest moderne og anerkjente modeller, levert fra firmaet Gallus.
Del 6 av 10
Instrumentmaker Moritz Gallus etablerte seg som borger i Kristiania i 1847, og spesialiserte seg innenfor tilvirkning av kirurgiske instrumenter av ypperste klasse. Pasientene kunne fraktes til operasjonsrommet fra husets elektriske heis, som rommet både pasientseng på gummihjul og medfølgende betjening. Både operasjonsrommene og steriliseringsrommet var helt fliskledte.
Sykepleierne var alle ferdigutdannede Røde Kors-søstre. Oversøstrene var innlosjert i smukke, komfortable værelser i første og annen etasje, mens undersøstrene og den øvrige kvinnelige betjening ble tildelt lyse værelser i loftsetasjen.
Klinikken holdt åpen innvielse for blant andre pressen og byens legeautoriterer torsdag den 29. mars 1917, og stadsfysikus Gotfred Bentzen ønsket doktor Lindboe til lykke med hans vakre klinikk i sin korte tale. Blant de fremmøtte ved innvielsestilstelningen var dessuten professor Harbitz, professor Nicolaysen, professor Laache, direktør Berbom, sunnhetsinspektør Jørgensen, overlege Ustvedt, overlege Scheel, overlege Schweigaard, overlege Borchgrevinck, doktor Per Voss, ovenfornevnte doktor Holm og et bredt oppbud av byens eldre og yngre medisinere.
I pressen ble åpningen av Lindboes privatklinikk viet bred omtale, og det ble fremhevet at huset på beste måte var rustet til å imøtekomme de krav man kan stille til et moderne, førsteklasses anlegg av denne art.
Ved et besynderlig ulykkestilfelle i 1917 ble stortingsmann og redaktør Ludvig Næss fra Larvik utsatt for et stygt uhell ved kjøring i en elevator ved et av Kristianias større hoteller
Del 7 av 10
Han ble fastklemt, og fikk større kvestelser i ulykken, og ble straks etter det inntrufne innlagt på Lindboes klinikk, der han gjennom kyndig behandling frisknet til.
Blant de mindre sentrale behandlingsformene ved klinikken må tilbudet om kunstig høyfjellssol ha vært. Ved henvendelse til bestyrerinnen kunne man bestille sollysbehandling, også om man ikke var pasient ved klinikken.
I bygningen bodde flere av klinikkens ansatte. Om man studerer de samtidige adressebøkene, vil man oppdage at både Dr. Paus og Dr. Lindboe selv står oppført her, men for deres del dreier det seg om kontoradresser. De faktiske beboerne her i 1918, da klinikken var temmelig ny, var bestyrerinne Helga Lyche, oversøster Anne Pedersen, vaktmester Martin J. Berg, frøken Clara Berg og frøken Karen Nybøe. I 1929, det siste året Josefines gate 30 var privatklinikk fant man fremdeles Paus og Lindboe med kontoradresse her, mens beboerne var bestyrerinne Bertha Sønberg, sykepleierskene Mimi Dietrichson, Olga Vea, Louise Mellerud, Julie Olsen og Ingeborg Stene samt røntgensøster Anna Strand og kjøkkenbestyrerinne K. Andersen.
Josefines gate 30 er oppført i pusset tegl over tre fulle etasjer, på en høy kjelleretasje. Bygningen ligger i et opprinnelig ganske uregelmessig terreng. Under midten av huset ble det bortsprengt en del fjell, mens det i bakkant måtte støpes opp betongsøyler under fundamentene.
Den romslige loftsetasjen dekkes av et mansardtak som åpnes i midten til en lyssjakt. Mansardtakets høyde ble noe redusert i forhold til de opprinnelige skissene. Ytterveggene danner en sluttet, rektangulær form, hvor den buede kjøreporten mot nordøst og midtrisalitten mot syd bryter ut av grunnformen.
Del 8 av 10
Første etasje er grovpusset, mens fasadene i annen og tredje etasje har glattpussede fasadepartier, samt hjørner markert med kvadrerte pilastre. Vinduene har intet eller ganske lavmælt ornamentalt utstyr. I første etasje har de enkle, stiliserte nøkkelstener. I annen etasje ligger beskjedne sålbenker under vinduene, og i tredje etasje og utvalgte steder har vinduene brystningsfelter prydet med festonger i stukk. Kvaderpartiene avsluttes øverst av stiliserte kapitelpartier, med nærmest geometriske barokkformer. Interiørets mest fremtredende del er utvilsomt den storartede overlyssalen, som åpnes opp mot de omkringliggende korridorer av store, rokokkopregede åpninger, flankert av pilastre.
Sydfasaden og gatefasaden opptrer begge som hovedfasader. Den sydvestlige delen vender mot tomtens åpne del, og har en monumental, symmetrisk komposisjon, som domineres av den fremrykkede midtrisalitten. Denne avsluttes oventil ved et svungent, barokkpreget gavloppbygg. Midtpartiet flankeres av lange, smale balkonger i annen og tredje etasje, med forseggjorte smijernsgelendre.
Fasaden mot Josefines gate er enklere og strengere, og følger også symmetrien, med et meget diskret fremskutt midtparti hvor et inngangsparti og store trappevinduer danner hovedelementet. Midtaksen krones av en svungen gavl med innsatte smijernstall som danner årstallet 1916. Inngangspartiet har en svungen, konsollbåren overdekning.
Nordfasaden utgjør hoveinngangssiden, og domineres av en stor, barokkbuet kjøreport med altan. Fasaden har en asymmetrisk fordeling av vinduer og balkonger, og flere sett store vinduer, blant annet til de opprinnelige operasjonssalene, og i trappegangen, hvor det øverste vinduet danner en stor, liggende oval.
Del 9 av 10
Østfasaden har den enkleste utformingen, og er asymmetrisk komponert, med en rekke småbalkonger i høyre del.
Stilistisk er huset hjemmehørende i det stilsegmentet som kalles nordisk nybarokk. Dette er et sekkebegrep for en sammensatt, eklektisk gruppe stilarter som oppsto i etterkant av 1800-tallets historisme, men som hadde til felles med historismen å låne uttrykk fra ulike stilepoker. Etter 1900 søkte man imidlertid andre stilforbilder, og skapte i større grad en syntese av disse uttrykkene. Selv om barokkpreget er tydelig også i Josefines gate 30, er den nok ny-Louis-Seize som er det mest fremtredende uttrykket. Denne stilarten ble utforsket av arkitekter som Ole Sverre og Olaf Lilloe, og kan ses i sistnevntes Thorsø Herregård (1900) og førstnevntes Villa Fredly, Drammensveien 41 (1906-09).
I 1930 ble det gjort ominnredningsarbeid i vaktmesterens leilighet i kjelleren, ved arkitekt Harald Aars.
I 1934 ble det gjort mindre innvendige forandringer, samt oppsatt et nytt takvindu, ved arkitekt Aars. Senere er det satt inn flere takarker.
I 1952-53 gikk man litt grundigere til verks, og iverksatte følgende forandringer og nyvinninger: Bad til vaktmesterleiligheten i kjelleren, forandringer i wc og skyllerom i andre og tredje etasjer og ny leilighet for reservelege på loftet. Dette ble byggemeldt ved arkitekt Peter Daniel Hofflund.
Del 10 av 10
I 1993 ble det gjort innredningsarbeider i klinikken ved Bergersen og Kjeldset arkitektkontor.
I 2015 er det utført rehabilitering av fasade ved 4B Arkitekter AS for SAJA Eiendom AS.
