Del 1 av 7
Einar Fredrik Lindboe var en usedvanlig foretaksom herre, som like før han rundet de førti igangsatte byggingen av sin helt egen privatklinikk i Josefines gate. Tross et helt liv innenfor det medisinske gebet, erindres han best som idrettspersonlighet og avisadministrator. Det var vel særlig som idrettsleder og organisator av sportslige begivenheter han utmerket seg.
Einar Lindboe ble født på Gaustad asyl i Vestre Aker den 2. juni 1876, som sønn av reservelege og senere direktør Axel Hagbarth Lindboe (1846-1911) ved Gaustad Asyl, og hans hustru Jørgine Margarethe Hagerup Angell (1853-1896).
At Einar Lindboe valgte legegjerningen er nokså naturlig, da sykehusvesenet og dets institusjoner preget hele hans oppvekst, og også to brødre av faren var fremstående leger. Selv oppga han å være av gammel norsk bondeslekt, «Antagelig fra
Værdalen». Opphavsstedet er gården Lindbo ved Verdalsøra, hvor klokkeren Jacob Lorentzen Lindboe (1705-67) i Frosta regnes som slektens stamfar.
Sin latinartium tok han ved Gjertsens skole ved St. Olavs plass i 1895 og i 1903 besto Lindboe den medisinske embedseksamen ved Universitetet i Kristiania.
I studietiden var Lindboe gjennom sin interesse for flerstemmig sang og vennskapelig forbrødring blitt medlem av den såkalte Medicinerkvartetten, som talte langt flere enn fire medlemmer, fordi den naturligvis var en «dobbeltkvartett». Dette musikalske ensemble ble stiftet i 1897, etter initiativ fra Hans L. C. Huitfeldt og Einar Onsum, og det ble Lindboe som sammen med Huitfeldt besatte annenbassen. Med liten aktelse for kvartettbegrepet, økte man snart medlemstallet.
Del 2 av 7
Lindboe var i denne perioden kjent som nokså distré, og han kom stadig for sent til bandens sammenkomster. En grunn skal ha vært de forskjellige flammer han stadig møtte på sin vei. Hans basskollega Huitfeldt hadde imidlertid vunnet frøken Gudrun Schibsteds gunst, og giftet seg med henne i 1903. Lindboe skulle ikke være noe dårligere, og giftet seg året etter med den andre Schibsted-datteren Hildur (1879-1944).
Begge «småfrøknene» var barn av Aftenpostens mektige eier og redaktør Amandus Schibsted (1849-1913) og hustru Cathrine «Thrine» Susanne Adolfine Munthe (1850-1933).
Parallelt med de siste måneders studier var Lindboe dessuten kandidat ved Gaustad asyl. I 1901 ble han dessuten vernepliktig sekondløytnant i Armeens sanitet, i 1903 vernepliktig premierløytnant, og i 1916 vernepliktig kaptein. Lindboe var høsten 1903 assistentlege hos distriktslege Nils Aall Kolbjørnsen i Hadeland og Land, og utførte i perioden 1903-04 kandidattjeneste ved Kristiania kommunale sykehus, den medisinske avdeling og ved Rikshospitalet, hvor han først var ved den medisinske avdeling A, og siden ved den kirurgiske avdeling B. I årene 1904-06 var Lindboe assistentlege hos distriktslege Ellef Marcussen på Toten. I 1906 ble han kirurgisk reservelege ved Diakonhjemmets sykehus, en stilling han innehadde til 1916. I årene 1906-11 var Lindboe sekretær i Røde Kors, hvor han også virket som lærer og lege ved sykesøsterutdanningen. Fra 1908 var han lege ved Kristiania elektriske sporveis sykekasse, og i 1912 ble han innvalgt i bestyrelsen for Røde Kors’ hjem, og samtidig ble han sekretær for Kristiania kirurgiske forening. Parallelt drev han privat praksis i Kristiania fra 1906, først i Jacob Aalls gate 19, deretter i Valkyriegaten 7, siden i Grensen 15.
Del 3 av 7
Einar Lindboes private praksis ble med tiden så omfattende at Lindboe bygget en ny klinikk i Josefines gate 30, som åpnet i mars 1917, hvor han naturligvis ansatte flere Røde Kors-søstre. I forkant av dette hadde han i 1909 studert sykehusadministrasjon og kirurgi under noen ukers opphold ved Stavanger kommunale sykehus, i tillegg til at han i årene 1911-12 studerte gynekologi og kirurgi under opphold i flere tyske byer, samt i Malmö og København. Dette åpenbart for å innhente den kompetansen som behøvdes ved opprettelsen av en privat klinikk av en viss størrelse. I Amund Hellands store verk Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania utgitt 1917, nevnes kun to private klinikker i Kristiania. Den ene er naturligvis Lindboes aldeles nyåpnede sykehus i Josefines gate, mens den andre ble drevet av ovenfornevnte Huitfeldt og hans kompanjong Jervell i Kristian Augusts gate 23.
Lindboe gjennomførte årlig reisevirksomhet til blant annet Sverige, Danmark, Østerrike, Ungarn og Tyskland fortsatte frem til krigsutbruddet i 1940.
Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted var en sportslig anlagt mann med sans for skihopp og sang, og han deltok dessuten ved skiklubben KUAs renn på Grefsen, hvor unge Lindboe for anledningen, til stort bifall, presterte et stående hopp, og hvor Medicinerkvartetten var godt representert. Schibsted selv var imidlertid henvist til å stå i damenes noe enklere løype. Om det var her i KUA-bakken Lindboe stiftet bekjentskap med Schibsted vites ikke, men avisredaktørens svigersønner Lindboe og Huitfeldt skulle med tiden engasjere seg dypt i avisen Aftenpostens drift, en avis de begge etter hvert ble stående som eiere av. Senere dominerte Lindboes svigersønn, høyesterettsadvokat Leif Nagell-Erichsen, avisen.
Del 4 av 7
Lindboe var i denne perioden kjent som nokså distré, og han kom stadig for sent til bandens sammenkomster. En grunn skal ha vært de forskjellige flammer han stadig møtte på sin vei. Hans basskollega Huitfeldt hadde imidlertid vunnet frøken Gudrun Schibsteds gunst, og giftet seg med henne i 1903. Lindboe skulle ikke være noe dårligere, og giftet seg året etter med den andre Schibsted-datteren Hildur (1879-1944).
Begge «småfrøknene» var barn av Aftenpostens mektige eier og redaktør Amandus Schibsted (1849-1913) og hustru Cathrine «Thrine» Susanne Adolfine Munthe (1850-1933).
Parallelt med de siste måneders studier var Lindboe dessuten kandidat ved Gaustad asyl. I 1901 ble han dessuten vernepliktig sekondløytnant i Armeens sanitet, i 1903 vernepliktig premierløytnant, og i 1916 vernepliktig kaptein. Lindboe var høsten 1903 assistentlege hos distriktslege Nils Aall Kolbjørnsen i Hadeland og Land, og utførte i perioden 1903-04 kandidattjeneste ved Kristiania kommunale sykehus, den medisinske avdeling og ved Rikshospitalet, hvor han først var ved den medisinske avdeling A, og siden ved den kirurgiske avdeling B. I årene 1904-06 var Lindboe assistentlege hos distriktslege Ellef Marcussen på Toten. I 1906 ble han kirurgisk reservelege ved Diakonhjemmets sykehus, en stilling han innehadde til 1916. I årene 1906-11 var Lindboe sekretær i Røde Kors, hvor han også virket som lærer og lege ved sykesøsterutdanningen. Fra 1908 var han lege ved Kristiania elektriske sporveis sykekasse, og i 1912 ble han innvalgt i bestyrelsen for Røde Kors’ hjem, og samtidig ble han sekretær for Kristiania kirurgiske forening. Parallelt drev han privat praksis i Kristiania fra 1906, først i Jacob Aalls gate 19, deretter i Valkyriegaten 7, siden i Grensen 15.
Del 5 av 7
kunne dyrke til fulle i Uvdal i Buskerud, da han dette året kjøpte fjelleiendommen Skarvet av tannlege Bredo Diesen. Lindboe var også en iherdig automobilfører, og bilen kunne bringe ham langt av sted, selv på datidens nokså krevende veinett. Utenfor jaktsesongen kunne det nok være behagelig å trekke seg tilbake på Snarøen, hvor han hadde landstedet Tunhaugen.
I 1929, etter bare tolv års drift, solgte Einar Lindboe sin klinikk til Oslo kommune, som der etablerte Oslo Kommunale Kvinneklinikk, for å utvide byens tilbud til fødende. I 1928 ble han ansatt som kirurg ved sin gamle arbeidsplass Diakonhjemmet, og året etter som overlege samme sted. I 1935 opptok han film av operasjon og nagling ved fractura colli femoris (lårhalsbrudd), delvis som farvefilm. Dette er trolig den første operasjonsfilmen som ble produsert i Norden. I årene som fulgte, dokumenterte Lindboe flere ulike typer operasjoner på film. I 1939 søkte han avskjed fra sin stilling ved Diakonhjemmet.
Etter svigerfaren Amandus Schibsteds død i 1913, tok Einar Lindboe svært aktivt del i avisens videre utvikling. Han involverte seg i avisens store utbygging i Akersgaten, den stadige tekniske moderniseringen og rasjonaliseringen av den økonomiske siden av driften. Like til den siste tidens sykdom var Lindboe daglig å se i Aftenpostens lokaler, hvor han representerte eiersidens nødvendige nærvær. Gjennom medeierskapet i Aftenposten – hustruen Hildur var vel den reelle arving og eier – kom Lindboe til en behagelig formue, og det er neppe tilfeldig at han like etter kjøpte eiendommene i Homansbyen og bygget eget sykehus. Lindboe var kjent som en meget omgjengelig person, og ble godt likt, både i avisen og av sine pasienter. I skikretser ble han betegnet som en førerskikkelse og en dyktig administrator
Del 6 av 7
Lindboes medeier i Aftenposten var i mange år studievennen Hans L. C. Huitfeldt, han som giftet seg med den andre Schibsted-datteren. De fulgte hverandre i mange tiår, både profesjonelt og familiært. Lindboe ble allerede i 1890-årene godt kjent med den Huitfeldtske residens i Oscars gate 31, hvor Medicinerkvartetten hadde flere samlinger, og Lindboes kjøp av eiendommene i Oscars gate 27 og Josefines gate 30 ble de også naboer. I sitt hjem i Oscars gate holdt Lindboe et gjestfritt hus, hvor det blant annet var årlige samlinger for hans venner fra idretten.
Tross Lindboes enorme virketrang, var hans forfatterskap nokså begrenset. Han skrev for det meste fagartikler og medisinske foredrag. Ved medisinske embedseksamener var Lindboe fast sensor fra 1920, og som bystyremedlem i Oslo i årene 1926-28 var han formann i Sykehusutvalget. Fra han førte Medicinerkvartettens dagbok, et verv han ble fratatt grunnet temmelig mangelfulle nedtegnelser, har Lindboe åpenbart vært en herre som er blitt betrodd alskens tillitsverv. Han var formann i Oslo kirurgiske forening, styremedlem i Malthes kirurgiske legat, styremedlem i Nordisk kirurgisk forening og i Det norske medicinske selskab i Oslo.
I mars 1940 reiste Lindboe til Finland, hvor han meldte seg til tjeneste ved Røde Kors’ ambulanse under vinterkrigen. Etter krigsutbruddet i Norge ledet han en ambulanse i Gudbrandsdalen.
Med et slikt utvalg betrodde posisjoner og verv, en så utpreget innsatsvilje og et uavlatelig engasjement var det naturlig at Einar Lindboe ble belønnet med en og annen utmerkelse. Han mottok Kroningsmedalje I (1906), Røde Kors’ hederstegn (1911),
Del 7 av 7
Finska Frihetskorset med svärd 4. klasse, Svenska Skidförbundets gullmedalje (1919), Holmenkollmedaljen (1927), ble ridder av Svensk Vasaorden, offiser av den Rumenske Stjerneorden, og utnevnt til utenlandsk medlem av Svenska Läkaresällskapet (1937). Einar Lindboe døde 26. juni 1953, etter et usedvanlig innholdsrikt liv.
